Jørgen Westerveld's tale på 17 Mai 2025

Tale ved bekransningen 17. mai 2025

For 211 år siden var det oppbruddstid for Norge. Europa var inne i avslutningsfasen på napoleonskrigene, og Danmark hadde akkurat gitt fra seg overhøyheten over Norge. Nordmennene var uforberedt på dette, og med regenten Christian Frederik som samlingspunkt prøvde vi å venne oss til at en union som hadde vart i 434 år var oppløst. Vi hadde vært styrt eneveldig, det vil si ingen medbestemmelse for folket, og vi hadde vært underlagt sensur, slik at vi ikke kunne si og skrive det vi ville. Plutselig var alt dette forandret.

En av de som sto midt oppe i disse begivenhetene var min tipp-tipp-oldefar Valentin Christian Wilhelm Sibbern.

Han ble født på Værne kloster 9. september 1779, og døpt her i Rygge kirke. Foreldrene hans var major og godseier Georg Christian Sibbern og Søster Huitfeldt. Han var den eldste i søskenflokken, med tre søstre og to brødre. Valentin var tiltenkt en militær utdanning, slik som faren, og ble sendt til Landkadettakademiet i København da han var 13 år gammel.

Da faren døde i 1796, reiste Valentin hjem og hjalp moren med å bestyre godset. Fire år etter overtok Valentin Værne kloster i en alder av 21 år. Han måtte selge en del av godsets eiendom for å klare forpliktelsene sine, men klosteret omfattet på den tiden store arealer i Rygge, Moss og Råde.

Ved folketellingen i 1801 ser vi at søsteren Amalie bestyrte husholdningen. Denne besto av 7 tjenestefolk og 30 fra hovedgårdens husmannsfamilier. Valentin avla dansk juridisk eksamen med beste karakter. På denne tiden møtte han sin tilkommende hustru, Alette Margrete Aagaard, som bodde på Evje. De fikk seks barn, hvorav tre nådde voksen alder. Alette døde i 1810, bare 33 år gammel.

Valentin var i sorg, og på denne tiden var det nærmest umulig å drive en gård og oppfostre en familie som enkemann alene. Det fortelles at da begravelsesfølget reiste til Rygge kirke, møtte det på en vogn. I denne satt den danske viseadmiral de Stockfleth og hans ugifte datter. Dette var første gang Valentin møtte Anne Catharine. Lillesøsteren hans, Else, fanget opp situasjonen, og formidlet videre kontakt. Året etter ble paret gift. Bryllupsfest med dans ble holdt 17. mai. Snakk om kjærlighet ved første blikk…

I andre ekteskap fikk Valentin ti barn, hvorav seks nådde voksen alder. Nå gjorde Sibbern karriere i det militære, og oppnådde etter hvert majors grad. Han tjenestegjorde ved Agershusiske ridende Jægercorps.

Så opprant det utrolige året 1814. For første gang i moderne tid skulle det holdes valg i Norge. Valentin oppnådde den bemerkelsesverdige tilliten å bli valgt som representant til Riksforsamlingen fra både militæravdelingen sin og fra Smaalenenes amt, som Østfold het da. Han fikk følgende skussmål: «…saavel hans borgerlige Stilling, som især hans ædle Charakter, Retsindighed og Kundskabsævne gjorde ham værdig til Valget.»

Lillebroren til Valentin, Henrik Frederik Arild, ble også valgt til riksforsamlingen fra Ingeniørbrigaden. Den brå overgangen fra militær disiplin til rop om «grunnlov, frihet, ingen union med Danmark, og naturligvis enda mindre med Sverige!» opplevdes som om han hadde «falt ned fra skyene». Arild tok ikke ordet i forsamlingen, men stemte med Selvstendighetspartiet.

Valentins dagbok fra Eidsvold gir oss unik innsikt i hans tanker om forhandlingene der. Han harselerer over at presten utnevner Christian Frederik til konge på forskudd, og reagerer kraftig på vedtaket om at forsamlingen ikke skal undersøke Norges forhold til utenlandske makter. Valentin var frimodig og tok ordet gjentatte ganger under forhandlingene på Eidsvold.

Han var restriktiv når det gjaldt hvor stor andel av Stortinget som kunne være av bondestand. Her viste han seg som en konservativ embedsmann, selv om han bare var 34 år. Han var realistisk når det gjaldt Norges muligheter til å bli fullt ut selvstendig, og han ble oppfattet som tilhenger av unionspartiet.

Andre saker Valentin uttalte seg om, var kvinnelig arverett til tronen, som han var negativ til. Likestilling var ikke kommet så langt på den tiden… Han var bekymret for at det kunne bli for mange norske prinser og prinsesser. Han var dessuten for et rettferdig skattesystem som var bygd på reell formue.

Han følte at eden om å hevde fedrelandets selvstendighet som var avlagt tidligere på vinteren var forpliktende, og deltok derfor med glede i delegasjonen som overbrakte prins Christian Frederik nyheten om kongevalget den 17. mai.

Etter at det ble klart at Norge måtte gå inn i ny union med Sverige, ble Valentin valgt som representant for Smaalenene på det overordentlige Storting høsten 1814, og han var med i delegasjonen som forhandlet med svenskene om nødvendige forandringer i Grunnloven. Begivenhetene i dette viktige året forandret retningen for Valentins liv for alltid. Han forlot militæret, og fikk nok lite tid til å tenke på bestyrelsen av godset. I stedet fikk han en rekke politiske verv og offentlige stillinger.

Valentin ble utnevnt til amtmann for Smaalenene allerede i november 1814, og møtte på alle stortingssesjoner de neste 10 årene. Der ble han valgt til Stortingspresident flere ganger. En sak han arbeidet for, var å opprette sinnssykehus i Norge. I 1823 ble han utnevnt til stiftamtmann for Agershus Stiftamt, samtidig som han var amtmann for både Agershus og Smaalenene. Dette var uvanlig, men viser hvilken solid tillit han hadde fra unionskongen Carl Johan.

Den nye stillingen medførte flytting til Christiania, hvor huset hans ble truet av folkemengden under Torgslaget 17. mai 1829. Han ble upopulær fordi han så seg nødt til å kalle inn militære styrker. I perioden 1830-50 var han statsråd i fem ulike departementer: Revisjon, Justis, Armé, Marine og Finans- og Tolldepartementet. Kong Oscar 1 innvilget til slutt hans avskjedssøknad med skryt for lang og hederlig embedstjeneste.

I 1840 hadde Valentin delt Værne kloster mellom sine to sønner fra første ekteskap. Matthias August hadde overtatt hovedgården, og Carl hadde bygd Carlberg på den nordlige tredjedelen av godset. Valentin tilbrakte pensjonisttiden på Carlberg. Det fortelles at da han en mørk høstkveld spaserte i hagen, støtte han på en bondegutt som var på epleslang. Gutten trodde det var kameraten som kom, derfor hvisket han: «Her er jeg!» «Ja, her er pinedød også jeg!» utbrøt Sibbern og grep synderen, som heldigvis slapp med skrekken.

Sibbern var kommandør av Sverdordenen og hadde storkorset av Nordstjerneordenen. Han avgikk ved døden på Carlberg 1. januar 1853, 73 år gammel. Han ble begravet her på familiegravstedet, ved siden av sin første hustru. Kisten ble båret av bygdens bønder og Moss bys borgerkorps. Senere statsminister Frederik Stang talte ved graven.

Sibbern tok ofte parti for vanlige folk og de nødlidende. Han syntes det var krevende å sitte i regjeringen, og så tilbake på tiden som amtmann i Smaalenene som den lykkeligste i sitt liv. I en nettbiografi blir Valentin Sibberns innsats beskrevet slik: «Hans arbeid hjalp til med å skape det nylig selvstendige Norge, og hans arv er forbundet med grunnleggelsestiden for det norske demokratiet.» (sitat slutt) Vi kan være stolte av å ha hatt en foregangsmann for ytringsfrihet og folkestyre fra bygda vår.

I forbindelse med 80-årsjubileet for frigjøringen etter 2. verdenskrig som ble markert 8. mai i år, ble det foretatt en undersøkelse om hvilke verdier som er viktigst for oss nordmenn. De fem som kom øverst på lista, var disse: demokrati, ytringsfrihet, sterk rettssikkerhet, norsk natur og høyt tillitsnivå. De som uttalte seg, hadde fått spørsmål om hva vi bør kjempe for å bevare.

Rygge kirke har stått her i 900 år. I dag kan den påminne oss om at det finnes noen verdier og sannheter som er tidløse. Vi som lever i en tid med internasjonal uro, diktaturer, krig og trusler må verdsette og ta vare på den friheten som tidligere generasjoner har sloss for. La oss fortsette å faktasjekke det vi hører, og huske på at det finnes noe som er rett og galt, sannhet og løgn.

I ærbødighet legger vi kransen på Valentin Sibberns grav, og så sender vi også en vennlig tanke til Kristiansand kirkegård, hvor lillebror Arild ligger begravet, og hvor det også blir lagt ned en krans i dag.

Jørgen Westerveld