Henrik Frederik Arild Sibbern – Rygges andre representant på Eidsvold

Visste du at Rygge hadde to representanter på Eidsvold? Når vi vet at det var bare 112 utvalgte totalt, må det ha vært mange bygdesamfunn som ikke hadde én eneste. Hvordan gikk det til at Valentin C. W. Sibbern, som blir bekranset på Rygge kirkegård hver 17. mai, møtte sin egen lillebror da han deltok på riksforsamlingen i 1814? Hvem var egentlig denne lillebroren, og hvor ble det av ham senere? Denne spennende livshistorien er hentet fra Arilds egne memoarer, skrevet ned mot slutten av hans liv.

Henrik Frederik Arild Sibbern ble født 7. juni 1785. Han vokste opp på Værne kloster i Rygge som barn nummer ti av sin far, major og godseier Georg Christian Sibbern. Moren het Søster Huitfeldt, og Arild, som han ble kalt, var hennes femte barn. Arild lekte mye med broren Conrad og søstrene i oppveksten. Faren så han lite til – han levde et tilbaketrukket liv på sitt værelse, hvor han dyrket sine interesser: musikk, maling og lesing av tyske og franske verker. Bare storebroren Valentin fikk av og til litt oppmerksomhet fra faren. Da Georg Christian døde i 1796, opplevde barna det som en lettelse, for da fikk moren større frihet…

Sønnene i huset hadde ulike huslærere, men de likte best den danske kandidat Helner, ikke fordi de lærte så mye, men fordi han likte å sove lenge om morgenen, for da begynte skoledagen behagelig sent! Arild røper i sine memoarer at han syntes storebror Valentin fikk for stor del av arven etter foreldrene. Storebroren overtok Værne kloster, som på denne tiden var et enormt gods, og kjøpte ut søsknene sine i den forbindelse.

I 1798 ble Arild sendt med skip til København, hovedstaden i Danmark-Norge, sammen med den ett år eldre broren Conrad. De ble tatt opp som kadetter ved Landkadettakademiet, med sikte på å bli offiserer. Dette var en typisk utdanning for embedsmannssønner på denne tiden. Som underoffiser ble Arild lærer for 50 yngre gutter, og dette syntes han var veldig strevsomt. Han oppnådde også å få en gave personlig overrakt av selveste kronprins Frederik – et sett med tegneutstyr.

I 1804 ble Arild valgt ut til å være pasje ved hoffet til kongen, Christian VII. Han beskriver den sinnssvake kongen som «pasjens beste venn», fordi han likte å stikke til dem godteri uten at kjøkkenmesteren så det. Arild forteller at kongen måtte sitte med et par alens avstand til kronprinsen og kronprinsessen på hver side, fordi han var så uberegnelig. Pasjene hadde en vanskelig jobb med å sørge for at kongen satt på stolen og ikke løp fra bordet før tiden. Jeg tenker at Arild må ha vært en av svært få nordmenn som har opplevd dette på nært hold.

I 1807 var Arild stasjonert som ung offiser ved Helsingør, og han forteller at mannskapene kunne observere britenes ran av den dansk-norske flåten. Skipene passerte Kronborg slott, hvor Arild var forlagt. Etter dette arbeidet han med festnings- og oppmålingsarbeid, og gjennomgikk to år med ingeniørstudier innenfor den danske armé. I 1810 fikk han endelig mulighet til å reise tilbake til Norge, etter tolv års fravær. Det ble et hjertelig gjensyn med mor og søsken. Moren hadde giftet seg på nytt og bodde på Ramberg gård på Jeløy, mens broren og de tre søstrene bodde på Værne kloster.

Det første oppdraget den ferske ingeniøroffiseren fikk i Norge, var å reise til Sørlandet langs landeveien. Dette var en slitsom reise i en tid da veinettet besto av smale og gjørmete kjerreveier. Vel fremme ventet arbeid på kanaler, og siden det var krigstid i Europa, ble også små kanonbåter satt i stand. Norges kystforsvar var relativt primitivt under Napoleonskrigene.

Neste reise gikk over fjellet til Throndhjem, med hest og slede og lett militærantrekk, på vinterføre. Dette ble en kald og ubehagelig opplevelse, og Arild lar det skinne gjennom at unge offiserer egentlig ble ganske dårlig behandlet på denne tiden, og at det ble forventet at man skulle tåle mye. På en av skysstasjonene måtte han sågar dele seng og skinnfell med stedets ektepar! Han ble i Throndhjem i tre år, og var heldigvis fornøyd med både tjenesten, sjefen og vennene han hadde fått. Han fungerte blant annet som lærer for generalens sønn en periode. I nødsåret 1812 forklarer Arild at de måtte spise måltidene uten brød, og fikk de en skorpe, gjemte de den til neste dag.

Våren 1814 var Sibbern hjemme på permisjon, og han ble svært overrasket da han fikk beskjed om å møte på Eidsvold på kort varsel. Han var blitt valgt til representant til riksforsamlingen for Ingeniørbrigaden, og var ikke forberedt på å møte parolene om frihet, egen grunnlov og oppløsning av unionen med Danmark. Han hadde jo levd under strenge militære kommandoforhold nesten hele livet, så dette ble en svært brå omstilling. Han følte det som om han hadde «falt ned fra skyene», og var «helt uvitende om statsstyre». Han mente imidlertid at han kunne delta likeså godt som de andre, og valgte stort sett å stemme med Selvstendighetspartiet («Patriotene»), siden han følte at han var «norsk av sinn og sjel». Sibbern var fornøyd med resultatet, men vier ikke stor plass til begivenhetene på Eidsvold i sine memoarer.

Etter denne opplevelsen fikk Arild Sibbern avskjed fra dansk tjeneste med patent fra dronning Marie. Han ble deretter innrullert i det selvstendige Norges armé, og beordret til Christianssand, der han kom til å tjenestegjøre i 40 år! Det opplevdes som en lykke å få en «selvstendig post». Han fikk mange venner, og trivdes godt på stedet. Så hendte det at han ble forelsket i barnebarnet til kommandanten, og giftet seg med sin «Thea» - Maren Dorothea Steensen i 1821.

Paret ble boende i Christianssand, og fikk tre døtre på rekke og rad: Thea Arilda (legg merke til den kreative oppkallelsen) ble født i 1822. Søster Andrea Hanne Valentine ankom to år senere, i 1824. I 1826 ble den lille familien fem, da Georga Severine Conradine kom til verden. De reiste jevnlig for å besøke familien i Moss, og noen av overfartene de første årene skjedde med seilskip. En gang var de nær ved å forlise, og Arild beskriver et groteskt scenario med en full rormann og ei gammal kjerring som satt og sang salmer i vilden sky på dekk. Kona og deres nyfødte, første barn måtte holde seg i kahytten, og alle trodde deres siste stund var kommet. De fikk imidlertid reddet seg i land på Jomfruland utenfor Kragerø. De slepte seg opp til en loshytte, men måtte videre da de fant en fødende kvinne liggende til sengs i et glovarmt rom. Til slutt fikk de losji på en gård i nærheten, og den lille familien takket sin Gud og frelser for at de ble berget.

Thea og lille Thea Arilda ble igjen i Moss, mens Arild reiste videre på oppdrag til Sverige. Der deltok han i arbeid med å rense elver og gjøre dem mer farbare. Dessuten var han med på byggingen av Karlsborg festning ved Vättern. Det var kong Carl XIV Johan som hadde tatt initiativ til dette prosjektet, som skulle fungere som en base for hæren midt inne i landet. Arild forteller at straffanger ble brukt som arbeidere. Etter endt oppdrag foretok han en reise gjennom Sverige sammen med en kamerat; ved Dannemora verk opplevde de blant annet å bli hengende i en tønne og sveve mens miner ble sprengt rett i nærheten. I Falun ble han firet ned i en gruvegang med mørk kappe på seg, og han bedyrer at uten fakler hadde de ikke sett dagens lys igjen. I Stockholm ble han slått til ridder av Sverdordenen av kronprins Oscar.

Arild var glad for å komme tilbake til Moss og se familien sin etter 4 ½ måneds fravær. Reisen tilbake til Christianssand foregikk over land, noe som på denne tiden ikke var problemfritt. Den lille familien og tjenestejenta fordelte seg på to karjoler og en kjerre. Turen tok hele 5 ½ dager, på elendige veier i høstmørket, og gjennom distrikter hvor den notoriske tyven Ole Høiland gjorde livet utrygt. Arild var svært fornøyd med omsider å komme frem «tålelig berget og med hele lemmer».

På Sørlandet ventet mange interessante oppgaver på vår hovedperson. Han deltok i arbeid på Arendals batteri, bygde kruttmagasin på Odderøya ved Christianssand samt arbeidet for ulike departementer. Han hadde tid til overs slik at han kunne ta på seg private oppdrag også. Dermed var han med å prosjektere en teaterbygning, et klubblokale, et badehus, en bankbygning og en tollbodbrygge. Dessuten hadde han et ansvar for oppføringen av Mandals nye kirke, som er Norges største trekirke. Arild kan fortelle detaljert om alle disse prosjektene mot slutten av sitt liv, og han har full kontroll på alle mål, lengder, priser og honorar selv etter så mange år.

Sibbern hadde også ansvar for flere store veianlegg over hele Sørlandet. Den lengste strekningen var fra Christianssand opp Setesdalen til Valle prestegård. Arbeidet startet i 1842 og tok flere år. På denne tiden kunne man bare bygge vei i sommerhalvåret. En gang Sibbern var på befaring på Valle prestegård, veltet han med karjolen og knuste ankelen. Her var gode råd dyre; det var ingen lege i mils omkrets. Han måtte pent sitte med omslag på foten den tiden det tok å komme seg tilbake til Christianssand – og legen. Han var utrolig lykkelig bare over å komme hjem.

Når det er sagt, var det ikke alltid at leger på denne tiden hadde full kontroll på det de holdt på med. Arild fikk ordre om å bruke igler, grøtomslag og streng diett for ankelen sin! Dessuten skulle han holde sengen i 6 uker. Det siste ble omgjort til et «hjemmekontor» etter hvert. Et annet eksempel på tvilsom legekunst er da Theas venninne fikk illebefinnende under et besøk. Hun fikk da ordinert årelating, og døde senere samme dag.

Døden var tettere på den gangen enn nå. Den eldste datteren, Thea Arilda, ble syk og døde i 1836, 14 år gammel. Dette gikk sterkt inn på moren, som fikk problemer med helsen. Likevel hadde familien hjerterom nok til å ønske velkommen to morløse jenter fra storfamilien. Disse ble tatt imot som døtre, og hadde et nært forhold til familien Sibbern opp gjennom årene.

I denne tiden så Arild seg råd til å bestille et nytt pianoforte fra København, noe som ble til en stor oppmuntring for barna. En gledelig nyhet var at broren Conrad hadde blitt ansatt som tollkasserer i Mandal, og siden dette ligger så nært, kunne de besøke hverandre jevnlig.

Imidlertid skulle døden igjen banke på familiens dør. Denne gangen var det yngste datteren Georga som ble syk og døde kort tid etter sin egen konfirmasjon i 1841. En kan merke fortvilelsen og sorgen som rammer familien gjennom det den ellers korrekte embetsmannen skriver i memoarene sine. Etter dette tok familien under tvil til seg en fostersønn fra Christiania, en fjern slektning ved navn Ditlev Due. Han skulle imidlertid vise seg å bli en stor velsignelse for familien.

Etter alle disse påkjenningene tok Sibbern permisjon for å reise med familien som turister til København. Nå var dampskipene kommet for fullt, og reisefølget fikk blant annet skyss med det senere så berømte skipet «Constitutionen». Vel hjemme på Sørlandet kom familien fra Værne kloster og Carlberg i Rygge på besøk. Det virker som om det har vært et hjertelig forhold dem imellom; både Arild og Conrad besøkte forøvrig familien i Moss ganske ofte.

I 1844 fikk Sibbern æren av å besiktige den nyoppførte hengebroen over elva Sira, som i dag fortsatt er i bruk og er Norges eldste, og dessuten et kulturminne. Han fikk også prøvd seg som oppfinner, og hans kanonskjul ble senere vanlig brukt i det norske militæret. Under revolusjonsåret 1848 gikk det ut ordre om å sette alle fort i stand og utplassere soldater på strategiske steder. På Odderøya ble det bygging av karantenebygning og utbedring av veinett og løpegraver. Sibbern viste også en human side ved at reagerte på dårlige planer for det nye tukthuset for innsatte i Christianssand.

Arild begynte å kjenne på alderen, og i 1850 søkte han på tollkassererembedet i hjembyen. Han var sågar to ganger og talte sin sak hos kong Oscar I personlig, uten at han lyktes med det. Dette førte til at han fortsatte i sin gamle stilling, selv om han nå var over 60 år. Interessen og kraften var der fortsatt, ifølge ham selv.

Arild og familien hans fikk to ganger oppleve bybrann i Christianssand. Den ene gangen tok taket fyr tre ganger, og huset måtte bevoktes etterpå. Den andre gangen sto de klare til å evakuere, men ble reddet ved Guds hjelp, slik han opplevde det. Sibbern dro også til Moss etter bybrannen i 1858 for å hjelpe to søstre som var blitt husløse. Denne voldsomme brannen la store deler av Moss sentrum i aske. En gang Arild besøkte slekten på Carlberg, beretter han at nevøen Carl Sibbern brakk beinet i kamp med en okse!

Tilbake på Sørlandet arbeidet Sibbern med vei, tollbod og rådhus i Mandal. Han var med å prosjektere tollbrygge i Lillesand, og en ny kombinert real- og latinskole i Christianssand. Han opplevde å bli utnevnt til ridder av St. Olavs orden av kong Oscar I. Han ble også forfremmet til oberstløytnant. Deretter tok familien det drastiske skritt å flytte til Christiania. Theas helse var blitt dårligere, og de håpet at østlandsklimaet skulle ha en positiv virkning. Dessuten var de fleste vennene i Agder enten døde eller hadde flyttet.

Som vi kan forstå ut fra Arilds arbeidslyst og virketrang, tok det ½ år å fullføre alle prosjekter før flyttingen kunne gjennomføres. Det praktiske ble løst ved at en auksjonerte bort alt en ikke fikk med seg om bord på dampskipet. Rett før avreise hadde datteren Valentine forlovet seg med fostersønnen i huset, Ditlev Due, og disse ble med på flyttingen.

I Christiania arbeidet Sibbern med administrative oppgaver på Brigadekontoret. Han fikk saker fra departementet og satt i ulike kommisjoner. Hovedfokuset lå på bygninger og budsjetter, og dette var jo som kjent hans sterke sider. Likevel var han ikke helt fornøyd med forholdene i hovedstaden. Sibbern var også suppleant, det vil si en slags reservedommer, i Høyesterett. Han ble der involvert i den berømte «Trane-affæren» i 1855, hvor arbeiderlederen Marcus Trane og hans medarbeidere ble dømt på bakgrunn av beskyldninger om at de ønsket revolusjon.

Samme år ble kona Thea merkbart sykere, og hun døde på Kristi himmelfartsdag, som dette året falt på 17. mai. Som en følge av dette ble datterens bryllup utsatt ett år, og da det var til ende fikk Valentine og Ditlev endelig hverandre. Festen ble holdt hjemme hos hans foreldre, som bodde i Christiania.

Deretter skjedde nok et skifte i Arilds liv. Datteren og svigersønnen bestemte seg for å flytte tilbake til Christianssand, og Arild bestemte seg for å følge med. Han var blitt pensjonist, og nå var rollene snudd slik at han bodde hos dem i stedet for omvendt. Noen skuffelser fulgte; Stortinget satte ned pensjonen hans, og han opplevde «tomhet og savn» etter kona og vennene. Men han skriver varmt om svigersønnen, og dessuten hadde han på nytt mulighet til å besøke broren Conrad i Mandal.

På denne tiden fikk brødrene en innskytelse fra en fjern slektning, nemlig den senere riksarkivar H. J. Huitfeldt-Kaas, om å skrive ned livshistoriene sine. Dette ble heldigvis gjort; først hjalp Arild til med å skrive ned Conrads spennende opplevelser som offiser under Napoleonskrigene. Deretter satt han seg ned og skrev sine egne memoarer, som denne artikkelen baserer seg på.

Mot slutten av sitt liv fikk Arild oppleve å være turist i Bergen for første gang, og han fikk gleden av å bli bestefar til tre jentebarn. De siste årene av sitt liv var Arild periodevis syk. Han overvar grunnstensnedleggelsen til den nye Stortingsbygningen i 1861, noe som må ha vært stort for en eidsvoldsmann. Den 11. april 1863 døde han i Christianssand, og ble begravet samme sted. Han ble 77 år. Etter å ha lest hans livshistorie, sitter jeg igjen med inntrykk av en ærlig og ydmyk embedsmann og familiemann som hadde vært med på mange historiske begivenheter, og som dessuten hadde stor gjennomføringsevne og personlig integritet. Fint å vite at det blir lagt ned krans på et minnesmerke ved gravstedet hans hvert år på 17. mai, også.

Jørgen Westerveld (tipp-tipp-oldebarn til Arilds storebror, Valentin C. W. Sibbern)

Hovedkilde:

H. J. Huitfeldt-Kaas: «Efterretninger om familien Sibbern», Christiania 1890